Da Bandak - Norsjøkanalen stod ferdig i 1892, var den lange strekningen fra havet til hjertet av Telemark gjort farbar for tømmer, folk og varer, og flomvannet var til en viss grad temmet.

Mye av den første trafikken var knyttet til brynesteintransporten fra bruddene i Eidsborg i Lårdal. Før de rutegående dampbåtene ble satt i drift på Telemarksvannene på midten av 1800-tallet, var det å ro vannene når en skulle til byen. Folk kunne bli rodd eller leie prammer med to og tre åreganger, og langs vassdraget var det gjestgiverier der de reisende kunne ta inn. Strekningene over de store sjøene var delt inn i roskift. Mellom sjøene var det å gå til fots eller å få transport med hest.

Den første dampbåten var hjulbåten «Statsraad Stang», sjøsatt ved Fjærestrand i Solum i 1851, i rute fra Fjærestrand til Tangen i Heddal fra 1852. Først var folk skeptiske til det nye fremkomstmidlet som «røykte seg fram over vatna», men tiltroen kom etter hvert. I 1852 kom det også dampskip på Vestvannene (Bandak, Kviteseid- og Flåvatn) fra Strengen til Dalen med hjulbåten «Sankt Olaf».

Frem til år 1900 var det flere selskap som trafikkerte telemarksvannene. Et nytt selskap satte båten «Inland» i trafikk i 1882. Dette var et raskt og smekkert skip (bygd på Gøtaverken i 1876), som snart ble en hard konkurrent til de andre skipene. «Inland» ble regnet som det gjeveste skipet blant telemarksbåtene. Det var «Inland» som fikk æren av å frakte kong Haakon da han besøkte kanalen i 1912. «Inland» gjorde dessuten ruten Skien-Dalen og tilbake på dagen.